Kirk Franklin har alltid stått for meg som kongen av gospelmusikk, og tirsdag var det konsert. Det blei en nedtur av dei heilt store. Maken til klyse har eg aldri sett på ei scene! Han virka utrulig falsk på meg, og eg får alltid litt bakfot når nokon prøver å fortelle meg at så lenge du er kristen, er livet fantastisk heile tida. Alle andre sto med hendene i været og grein, mens eg titta meg forundra rundt (og sendte blikk til Mari...) og da alle i salen måtte holde kvarandre i hendene, tok eg veska mi og gikk. Too much. Har absolutt ikkje sansen for sånn karismatisk massesuggesjon som det han dreiv med. Veit at omtrent alle andre som såg konserten er uenig med meg, men det er greit.
